|
|
| |
Vålerengasangen
Langs med Alnaelva ligger Vålerenga,
i fra Galgeberg og opp til Etterstad.
I fra Jordal over Strømsveien til linja
ligger stripa som vi kaller Vål´enga.
Ennå er det liv i gamle Vålerenga.
Her har folk og dyr slått rot og funnet trøst.
Folk kom vandrende fra Odal´n og fra Eina.
Folk i dag tar fly og kommer i fra øst.
Vi har skolen, vi har parken, vi har kirken.
Vi har flaggstang, men vi mangler en skulptur.
Dengang kirken brant forsvant det litt av kunsten.
Men vi har da ennå sport og litt kultur.
Gamle dager var vel ikke alltid gode.
Oslo-frokosten kom ikke uten grunn.
Men vi retter ryggen, går med løftet hode
slik som Tippen, Kaptein Skau og Lina Lund.
Borte er nå møllehjul og støperier.
Våre småhus har vi ennå glede av.
Vi er enige med Skranes når han sier :
Vi er stolte av å bo på Vål´enga -
Christine Melbye
|
Oslofrokosten
Oslofrokosten
Schøitz var mannen bak den såkalte Oslofrokosten. Dette måltidet ble innført i Oslo-skolene fra 1932-årene, og i årene som fulgte gikk måltidet sitt "seierstog" over hele landet. Dette måltidet ble servert barna mens de satt på rekke og rad i store, kjølige matsaler. Lav temperatur skulle skjerpe appetitten, og alt måtte være rent. Barna fikk servert grovt brød, gulrot, appelsin og naturligvis, nysilt melk. Ved bordenden stod "oppsynet" i hvite frakker og med hvite hetter på hodet og passet på. Det var nemlig ikke bare nytt kosthold som skulle læres, men også en ny måte å spise på. Ingen mat måtte skylles ned med væske. Av hensyn til tennene, skulle maten tygges godt og lenge. "Drikk ikke med mat i munn" sto skrevet på veggene i de store kjølige lokalene. – Etter hvert ble Oslofrokosten mer enn en skolesak. Restaurantene begynte å servere dette måltidet under det samme navnet - Oslofrokosten - eller som "Det rasjonelle måltid". Fra utlandet kom delegater for å studere fenomenet nærmere, og måltidet ble kjent langt utover landets grenser, forteller Lyngø. Så langt borte som i USA ble skolebarn servert "The Oslo-breakfast".
Et mål med det hele var at skolens frokost også skulle bli en hjemmets måltid . – Sånn sett har mellomkrigstidens kostholdspropaganda lykkes. Brødskiver og melk til frokost eller i matpakka er jo blitt en selvfølgelig del av den norske hverdagskulturen, sier etnologen, så naturlig at vi ikke tenker over at dette måltidet engang ble kulturelt skapt.
|
Fra Klanen - Vålerenga Patrioter
KAPTEIN JOHAN SKAU
ÆRESMEDLEM AV VÅLERENGAENS IDRETTSFORENING.
Den 18. oktober 1895 ble Vålerengen skole innviet. Blant de 28 lærere som ble knyttet til skolen fra starten av var Johan Skau. Han var da 37 år gammel.
Ihele 28 år virket Johan Skau ved Vålerengen skole, med gymnastikk og sløyd som spesialfag. Alle Vålerenggutter som nå har passert livets middagshøyde vil erindre den spenstige karen, som ved sin dyktige og inspirerende gymnastikkundervisning la grunnlaget for videre fysisk utvikling gjennom ungdomsårene.
Johan Skau oppdaget allerede fra begynnelsen av at lek, idrett og friluftsliv var det beste middel mot gatelivet, og at spiren til idrett og friluftsliv måtte vekkes og utvikles i barneskolen. Denne side av oppdragergjerningen var inntil da forsømt. Sin militære løpebane begynte Johan Skau i 1880. Han gjorde tjeneste som kommandersersjant ved den første militære idrettsavdeling her i landet og ble senere sjef for 18. kompani av Østre Akershus regiment. Han ble forfremmet til kaptein i 1915 og tok avskjed 3 år senere ved nådd aldersgrense.
Kaptein Skau var gjennom årene med i en rekke komiteer for idrett og gymnastikk, bl.a. var han medlem av den departementale komite som utarbeidet planer for statens gymnastikkskole. I 1910 tok han initiativet til å få opprettet et idrettsråd innen Oslo folkeskoler og var rådets formann i 10 år. -
Ved siden av fysisk trimming av elevene i gymnastikktimene fikk kaptein Skau ordnet det slik at de enkelte skoleklasser, i tur og orden, ble tildelt en ekstra fridag i vinterhalvåret, som ble nyttet til skiturer i Østmarka sammen med gymnastikklæreren og andre foresatte. Tusner av gutter og jenter fikk på denne måte kjennskap til Østmarka og dens naturherligheter, og kaptein Skau ble ofte nevnt som "Østmarkas oppdager".
Barnas sportsutstyr var den gang ike av særlig stor verdi. De fleste eide nok et par ski, men med vinterutstyret for øvrig var det så som så. Johan Skau forlangte at alle elever skulle være med på skiturer så de kunne få oppleve vintereventyret. Gjennom Foreningen til Skiidrettens Fremme fikk han utvirket at byens folkeskoler ble tildelt en del ski, som ble lånt ut til de elever som ikke hadde. -
Kaptein Skau ble med årene en populær skikkelse på Vålerengen. Vi hadde den største respekt for ham, for han holdt oss i stramme tøyler. Men han hadde en utpreget rettferdighetssans og vi følte oss trygge på at han ville oss alle vel. Han oppmuntret dem som ikke hadde "mot i brystet", og ildnet de mer fremmelige til dåd! Mens Johan Skau sto midt ope i organiseringen av skoleidretten hadde interessen for idrett slått ut i lys lue på Vålerengen. Oppe på Etterstad var det et yrende liv hele sommeren. Først og fremst var det de store gutta i Vålerengens Idrettsforening som tok mål av seg til en mesterskapstittel. Men også ellers ble det kjempet drabelig mellom de yngre årganger der oppe. VIF var meget populære i Oslo og det var herlig å være Vålerenggutt og kunne følge med i det som skjedde på fotballfronten.
Men det hendte store ting også om vinteren. Kåre Gulbrandsen overtok bakkerekorden i Sarabråtbakken etter Ole Reistad, og Ole B. Andersen var suveren senior i Holmenkollen flere år på rad. Seierherren i det første Birkebeinerrenn, Trygve Beisvåg, startet for VIF.-
Alt dette gledet den gamle grenader, som i 1923 etter endt skolegjerning hadde bosatt seg oppe i Brumundal, hvor han drev sitt lille gårdsbruk, og hvor flere av hans gamle venner fra Vålerengen fikk anledning til å hilse på ham. Han ble som kjent utnevnt til æresmedlem den 15. juni 1923.
Over hans skrivebord hang diplomet som fortalte at han var æresmedlem av Vålerengens Idrettsforening. Fra denne plass testemanterte han sine kjære Vålerenggutter følgende vakre hilsen:
"Mine tanker krysser ofte minnene om livet på leke- og idrettsplassen, eller under turer i skog og mark med tusner av Vålerenggutter, da barneøyet - det vidunderligste speilbilde av det guddommelige i barnesjelen - strålte klart og gjorde en stakkars lærer varm om hjertet. Når jeg nå har vendt tilbake til naturen for å leve siste kapittel som landmann, er min oppgave ved kroppslig arbeid å vise, at den sunne idrettsdyrkelse ikke er noe endelig mål, men bare et middel til å utvikle og bevare arbeidslyst og arbeidsevne og skape arbeidsglede i hvilken stand og stilling man enn er. Mitt inderligste ønske er, at alle mine kjære Vålerenggutter må få likeså megen gavn og glede av sin idrettsdyrkelse som Deres hengivne Joh. Skau."
Frank Larsen
|
|
|